How are you? How are you? How are you?....

Dette er som et refreng fra lørdagens besøk i Mathareslummen. Alle barn ropte dette etter oss så sant de hadde lært å snakke… Glade, nysgjerrige, lekne barn på tross av omstendighetene. Nå returneres spørsmålet stadig til dem i tankene mine…

Vi hadde bestilt sjåfør lørdag morgen og ble hentet her på Karen kl 9, Hans Karl, Rita, jeg og en ny voulentør fra Island; Gisli. Sjåføren kjørte oss helt inn i Mathare og ventet med oss der til Hans Karls venn George kom og møtte oss. George har selv vokst opp i slum, men arbeider nå i MYSA – Mathare Youth Sports Association (http://www.mysakenya.org/).  MYSA er et flott arbeid for å hjelpe barn og unge å komme seg ut av fattigdomsmentaliteten. De har over tusen fotballag i slummen, men for å vinne handler det om mer enn fotball. Hvert lag får poeng for å lese litt i biblioteket, rydde opp på senteret eller plukke søppel i slummen. Det er også en forutsetning at de behandler hverandre med respekt. I tillegg til fotaballagene , har de også grupper for musikk, dans og drama – til og med arbeid lignende Dissimilis. Fantastisk! Det er viktig med langsiktig hjelp, og en endring i tankegang for forandring. Utdanning er derfor utrolig viktig. Og rent vann… Ble ganske rørt da det første som møtte meg på senteret var denne lappen…

I Mathareslummen bor 3 millioner mennesker. Det området vi besøkte bor det ca 600 000. Det er tett i tett med blikkhus, mye jord/leire og søppel, de utroligste lukter og de gladeste barna. Hadde ikke barna vært så glade, hadde nok besøket blitt litt vel tøft.

George fikk med seg sin venn Alfonso som tok seg av fotoapparatet mitt. Det ville ikke vært trygt for meg å ta bilder der, men Alfonso knipset i vei – helt i Rannveigs ånd som Rita sa… Et par ganger fikk han sinte tilrop, men så lenge du ikke viser at du blir redd, er det visst ikke det noe stort problem. Helt greit at Alfonso hadde apparatet syns jeg…

En skole.

Vi var en tur ved elva som går gjennom Mathareslummen. Selv om jeg var tett i nesa, kunne jeg ikke unngå å kjenne luktene der. Vi jobbet nok alle sammen med å holde maska, for elva var full av kloakk og søppel. Ved elvekanten drev de med ”hjemmebrenning”. Og ute i elva vasset en mann med armene godt plantet i vannet på leit etter noen spikre eller annet metall som han kunne selge videre. Her bader også barna, og bl.a. på den måten sprer det seg mange sykdommer.

På turen gjennom slummen var det som sagt overalt barn som ropte etter oss og som kom bort og ville håndhilse. Plutselig kunne man kjenne en liten hånd som tok tak i hånda vår og ikke slapp. Da hadde man følge et lite stykke på veien.

MYSA har fått mye støtte fra Norge gjennom bl.a. Strømmestiftelsen. Mange har vært i Norge på utveksling og vi ble gang på gang overrasket av Kenyanere som plutselig kunne norsk. Utrolig morsomt!! Før vi forlot MYSA og slummen for litt etiopisk mat, fikk vi en minikonsert av ”selveste” Mandela og en voulentør fra Tyskland.

George, Hans K, Alfonso + en tilfeldig

Mett?

Etter god mat, mye interessant og til tider politisk prat, satte vi kursen mot fotballkamp med bl.a. Mathare United. Vi kjørte noen litt store matatoer (pirattaxi), og det var virkelig litt av en opplevelse. Her skal du ha nervene i behold!! For det første begynner de å kjøre med en gang sistemann har satt èn fot i bilen. Og da er det bånn gass! Minibussene er overfylt og velutstyrt med sub og lydanlegg. Det var mer en hullete veier som gjorde at bussen ristet kan du si… Hele kroppen dunket! Grooovy!! Men vi kom helskinnet, og utrolig nok med hørselen i behold, fram til fotballkamp på City Stadium. Der fikk hørselen seg en ny prøvelse, nemlig vuvusela!! Og tre stykker er faktisk nok for å lage et øredøvende leven for en hel stadio. Neste gang jeg skal på kamp skal jeg selvsagt ta opp kampen med min egen vuvusela!! Ja, jeg er vel ikke så utroooolig interessert i fotball i grunn, men liker som regel stemninga på kampene. Denne dagen var hodet og hjertet fullt av inntrykk fra slummen, så jeg satt til tider i helt andre tanker. 20 min ut i andre omgang ”oppdaget” jeg at laget vi heiet på selvfølgelig ikke spilte mot samme mål lenger… say no more!!

Kvinnelig linjedommer!

Men alt i alt: jeg er så utrolig takknemlig!!

Smil, Rannveig