Adrenalinrush!

Nå er snart alle julegavene kjøpt inn og skal sendes i løpet av uken. Det er jo ubeskrivelig tidlig, men neste mandag reiser jeg ut på ny tur som reiselærer. Denne gangen går ferden til Haydom (www.haydom.no). Jeg gleder meg veldig til 4 uker der. Det skal bli veldig koselig å få god tid med den ene 1.klassingen som bor der, men også å se arbeidet som drives der på nærmere hold.

I Tanzania snakker man ikke så mye engelsk som her i Kenya, og når jeg skal såpass langt ut i ”bushen” som nå, er det lite eller ingen engelsk. Så derfor har jeg forberedt meg ved å ta noen ekstra timer ved Hekima (språkskolen) for å bygge litt på det lille jeg lærte av swahili i august. Det har vært intenst med en-til-en-undervisning, men veldig morsomt å lære litt mer av språket. Nå gjenstår det bare å se om jeg klarer å ta det i bruk….

Grace er sekretær på Hekima.
She is so sweet!!

Men hva har dette med adrenalinrush å gjøre tenker du kanskje… Ingen verdens ting!! Men søndag for en uke siden hadde jeg opptil flere i løpet av kort tid.

Jeg var på andre siden av Nairobi, the Eastlands, for å være med Mary Felde i en kirke hun skulle preke i den søndagen. Med oss var også Humpfrey som jobber sammen med Mary på bibelskolen der (http://www.gospelrevolutionbc.org/pdf/GRBC-General-Brochure-LLR.pdf). Vi ble tatt godt i mot i menigheten, og ble presentert for hele lederskapet. Jeg skjønte etterhvert at jeg måtte sitte på plattformen sammen med Mary, Humpfrey og hele lederskapet i menigheten under møtet. Og ikke nok med det. I det vi reiser oss for å gå inn, får jeg også vite at jeg skal ha ”the first reading”/ innledning og bønn i starten av møtet. Kjente at hjertepumpa slo litt da (minimini adrenalinrush) i og med at jeg var helt uforberedt, men mest av alt pga at jeg er jo forferdelig dårlig i engelsk. Det har jo vist seg tidligere her, at jeg (i beste mening) har sagt ting som aldri burde ha blitt sagt!

Siden møtet i hovedsak foregikk på swahili, kom jeg i siste øyeblikk på at jeg skulle starte med de få setningene jeg kan på swahili: Hamjambo (hele forsamlingen svarte i kor: Hatujambo). Jina lango ni Rannveig (jeg heter Rannveig). Ninatoka Norway, lakini ninaishi Nairobi (Jeg er fra Norge, men nå bor jeg i Nairobi). Ninapenda hapa (Jeg liker meg her). Dette ble etterfulgt av jubel og applaus fra salen – gøy! Jeg unngikk engelskforviklinger ved å kun lese en tekst og å be.
Men hovedinnslagene i møtet stod Humpfrey og Mary for. Det var utrolig herlig å se Mary i aksjon. Hun brukte gode bilder og illustrasjoner for å forklare forskjellen på den gamle og den nye pakt. Utrolig inspirerende å høre på henne!! Og menigheten fikk noe å tenke på også. Humpfrey var jo noe helt for seg selv han også. Han dro i gang med sang og dans. Fikk med seg hele menigheten på en to tre! Til og med pianisten lærte han opp der og da. Stemninga stod i taket! 

Etter å ha satt av Mary og Humpfrey, vendte jeg nesa hjemover. Hadde ikke kjørt mer enn i 5 min før jeg fikk mitt neste adrenalinrush. I trafikken her i Nairobi kan man ikke vike for mye, da kommer man sjelden videre. Man må gli litt sakte (les: presse seg) ut i kryss og lignende. Det var dette jeg gjorde da jeg plutselig var borti bakenden på en bil. Sjåføren stoppet bilen midt i krysset og kom ut ganske irritert. Jeg beklaget meg gjennom vinduet, og foreslo at vi skulle flytte bilene ut av veien. Da begynte mannen å rope i sinne. Ingen skulle flytte bilene her, nei! Jeg kjente at adrenalinrushet startet. Hadde hørt litt ekle historier om ulykker og lignende, så jeg rullet pent igjen vinduet og satt innelåst i bilen min og var rett og slett ganske redd. Tok opp iphonen og ringte rett til Mary. Hun og Humpfrey var heldigvis fremdeles i nærheten. Takk, Gud for Humpfrey. Han kom og roet mannen jeg hadde kjørt inn i. Han snakket så fint med ham og fikk til en veldig grei avtale.
Nå hadde hjertet begynt å slå litt roligere. Jeg var glad jeg skulle gå i bilen, hente penger og betale meg ut av uføret. I det jeg setter nøkkelen i bilen, kommer en matato (en minibuss) så nærme at jeg blir dratt langs bilen og inn i sidespeilet. Adrenalinrush nr2!! Jeg ropte nok ut, for alle passasjerene i matatoen hang ut av vinduet for å se hvordan det gikk, men matatoen kjørte selvsagt bare videre… Da jeg igjen skulle låse opp bilen oppdaget jeg at bilnøkkelen var bøyd – den gikk rett og slett ikke inn i låsen… Heldigvis var som sagt engelen Mary og helten Humpfrey der. Mary ga meg penger slik at jeg fikk betalt sjåføren jeg hadde kjørt på. Da han var ute av bildet, ordnet Humpfrey nøkkelen min litt lenger ned i gata. Endelig var det klart for meg å kjøre hjemover. Helt uten skader! Verken bilen eller jeg!! …kun litt adrenalinsliten etter en veldig innholdsrik dag. Takker for at alt gikk VELDIG bra, men håper det blir lenge mellom slike episoder!! Gleder meg imidlertid til å høre Mary igjen! Hun er nå på turne i Indonesia og Norge! Heia, Mary!!

Som sagt reiser jeg nå til Haydom hvor jeg satser på roligere dager!! ;)

You never walk alone!!

Rannveig