IRRASJONELL - noe uforklarlig, som strider mot fornuften…

Siste uken min på Kiabakari har er godt i gang, og det er jammen trist. Jeg trives utrolig godt med det rolige livet på landsbygda. Og med kjekke folk, kaffedrøs, vakker natur osv… Men det er noen ting her jeg godt kunne vært foruten.

Som jeg har beskrevet før, hadde jeg på forhånd forberedt meg på strømmangel, vannmangel og rotter. Det siste viste seg å være helt uberettiget (Say no more, Kjersti!). Men det jeg derimot ikke hadde tenkt på var at jeg daglig skulle bli stilt ovenfor to av de tingene jeg liker minst; nemlig hunder og tordenvær. Hver kveld klokka 22 blir vakthundene sluppet ut. Det er 4 schæfere som kommer med en gang noen beveger seg på utsiden husene. Det sies at de er helt harmløse, men logikken strekker ikke helt til når et par hunder kommer løpende i mørket og hopper opp på meg…og jeg har enda til alltid noen som følger meg…

Og siden det er regntid, tordner det i tide og utide, og jeg har ligget flere netter her med bankene hjerte og telt sekunder mellom lyn og torden for å vurdere hvor nærme det er. (Påvirket av mamma der ja…)Her viser det seg også at logikken glimrer med sitt fravær. Hvorfor er jeg mer redd for lyden enn lynet f.eks? På en måte er det likevel en fordel. Her en kveld kom jeg nemlig på den ”gode” ideen at jeg skulle ta på meg høretelefoner med musikk. Da ble ikke lynene noe annet enn kule effekter til musikken…he he… Skulle ønske det kunne hjelpe mot hundefrykten også.

Det er kanskje bare en ting å gjøre: face the fear! Neste gang det tordner står jeg (kanskje) ute, sammen med hundene, under åpen himmel? ..eller ikke…

Uansett: grip dagen!! (..om natten er det for skummelt…)

JOGGING I SKJØRT....

...definitivt en ny opplevelse for meg.
Derfor måtte jeg bare skrive et par ord om det mens jeg venter på at svetten skal slutte å sile.

Nå er det ikke altfor ofte jeg er på joggetur, og denne gangen er det så lenge siden at joggingen i seg selv nesten er verdt et blogginnlegg. Men nå har det seg nå engang slik her på Kiabakari, at man ikke skal vise knær eller gå i bukse. Så da var det bare å finne frem et skjørt å ha på utsiden løpebuksa.Fra de innfødte sin side var det nok ikke bekledningen som ble lagt mest merke til.... Hvorfor løper denne mzunguen(hvitingen)? Og ikke løper hun fort heller. En mann syklet fram og tilbake, foran og bak meg, tittet og lurte. Andre stod bare somstore spørsmålstegn. Borte var de vanlige smilene og hilsningene. Heldigvis ikke så mange mennesker der jeg jogga, så jeg koste meg med fantastisk utsikt og musikk på øret. Håper jeg finner tid (les; tiltak) til flere joggeturer i skjørt den siste uka jeg er her.
Kwaheri

KIABAKARI

Sjåfør i feltklær

Nå er oppholdet mitt her over halvveis, og det er nå snart 3 uker siden Hiluxen og jeg kjørte 50 mil gjennom Kenya og Tanzania til denne lille landsbyen nær Viktoriasjøen nord i Tanzania. Kjøreturen var utrolig kjekk, og jeg skulle gjerne stoppet mange steder og tatt bilder av alt det jeg så.

Punktering

Men det var utrolig kjekt å komme fram også. Misjonærene som bor her er noe helt for seg selv. Familien Stensland og familien Klein har stor gjestfrihet, og hver dag får jeg både lunsj og middag og koselig samvær sammen med dem og arbeiderne deres. I tillegg til spillekvelder, diskusjoner ;), gode samtaler, jentetur til Musoma, ”beundre” siste slangefangst, bursdager og annet kos på kveldene. Det er også veldig godt å se måten de omgås med de lokale på, og hvordan de driver arbeidet her! Safi sana!

Herlig gjeng!!

På overnatting hos lærer`n

Jentetur til Musoma og Tembo Beach

Deilig galskap og drøs i bakgården

Kiabakari er et utrolig vakkert sted! En frodig plass omkranset av små fjelltopper. Folk bor i små jordhytter og murhus med blikktak. Madaraka (sentrum her) er også preget av små blikkboder hvor man kan handle grønnsaker, kangaer, simkort og selvfølgelig coca cola. Finnes det mennesker, finner du coca cola også!! Veldig mange små landsbyer jeg har kjørt igjennom, har (om ikke noe annet) velkomstskilt med navnet på landsbyen. Men størst av alt på det velkomstskiltet er selvfølgelig logoen til Coca Cola!

Kiabakari Logde..
Frister det med et opphold?

Coke there is...

Typisk og vanlig kiosk

Madaraka

Vakker natur

Bensinstasjonen

I disse to første ukene har jeg slappet godt av, men har også fått tatt turer på marked, til Serengeti, opptil flere turer til Musoma, Lake Victoria og et par turer i lokale kirker. Kirken jeg var i sist søndag, lå litt unna allfarvei. Det var synlig å se at det ikke var veldig mange biler som kjørte på veiene der til vanlig. Folk kom løpende langs veien for å se og vinke til landcruiseren som kjørte  forbi.

Marked

Brusen må selvsagt drikkes opp
på stedet... 

Jeg blir ferska i å snikfotografere...

Det er populært med marked

                                                                Glimt fra Serengeti:

Stilig kaktustre

Serengeti = den endeløse sletten

Nok en punktering

Mange gode hjelpere

Auksjon etter kirka

Musoma

Musoma

Musoma

Kirken ble nok brukt som skole i uka

Gjester blir alltid bedt på middag
etter kirka... Ugali og fisk.

"Se- en bil!

Ellers er dagene på Kiabakari preget av og styrt rundt hvorvidt det er tilgang på vann og strøm. Her kan ingenting som trenger en av disse tingene utsettes noe særlig. Man vet aldri hvor lenge det varer. Slik som i går da jeg skulle ta en etterlengtet dusj, forsvant strømmen akkurat da jeg sto klar. Da blir det dårlig både med trykk og temperatur på det vannet som kommer. Tidligere hadde vi laget pannekakerøre og skulle akkurat  til å steke da strømmen forsvant. Da vi skulle gjøre nytt forsøk på å steke pannekakene, var røra blitt sur… Så som du skjønner, om det er både vann og strøm samtidig, spretter vi opp og skynder oss å gjøre det som trengs av vasking, matlaging, lading med mer. .

Nå gleder jeg meg til helgas begivenheter med tur til Lukuba, besøk fra Arusha, barnedåp og kanskje også en tur innom Missionary Fellowship i Musuma. Helga etter der er jeg tilbake i Nairobi igjen, og da kommer snart Vibeke – jippi!!

Det er alltid noe å glede seg til!! Husk det!