Siste uken min på Kiabakari har er godt i gang, og det er jammen trist. Jeg trives utrolig godt med det rolige livet på landsbygda. Og med kjekke folk, kaffedrøs, vakker natur osv… Men det er noen ting her jeg godt kunne vært foruten.
Som jeg har beskrevet før, hadde jeg på forhånd forberedt meg på strømmangel, vannmangel og rotter. Det siste viste seg å være helt uberettiget (Say no more, Kjersti!). Men det jeg derimot ikke hadde tenkt på var at jeg daglig skulle bli stilt ovenfor to av de tingene jeg liker minst; nemlig hunder og tordenvær. Hver kveld klokka 22 blir vakthundene sluppet ut. Det er 4 schæfere som kommer med en gang noen beveger seg på utsiden husene. Det sies at de er helt harmløse, men logikken strekker ikke helt til når et par hunder kommer løpende i mørket og hopper opp på meg…og jeg har enda til alltid noen som følger meg…
Og siden det er regntid, tordner det i tide og utide, og jeg har ligget flere netter her med bankene hjerte og telt sekunder mellom lyn og torden for å vurdere hvor nærme det er. (Påvirket av mamma der ja…)Her viser det seg også at logikken glimrer med sitt fravær. Hvorfor er jeg mer redd for lyden enn lynet f.eks? På en måte er det likevel en fordel. Her en kveld kom jeg nemlig på den ”gode” ideen at jeg skulle ta på meg høretelefoner med musikk. Da ble ikke lynene noe annet enn kule effekter til musikken…he he… Skulle ønske det kunne hjelpe mot hundefrykten også.
Det er kanskje bare en ting å gjøre: face the fear! Neste gang det tordner står jeg (kanskje) ute, sammen med hundene, under åpen himmel? ..eller ikke…
Uansett: grip dagen!! (..om natten er det for skummelt…)
Gleder meg til bilder og neste blogg!!! Carpe diem og hakuna matata. Innimellom : pole pole, men d kunne alltid vært verre!!! God tur min venn og husk littt ommmøblering da!?!?,,..,?!? Stor klem fra Vibeke
SvarSlettDette tar tid, men nå har jeg iallefall startet med å laste opp bilder! KOmmer nok snart noen nye blogginnlegg også... Knuseklem til deg
SvarSlett